Helleristningene på Hell

Helleristningene på HellPå en loddrett bergvegg under Steinmohaugen på Hell, kan vi oppleve et av de eldste vitnesbyrd om menneskets tilstedeværelse i Stjørdalen. Her etterlot steinalderens helleristere seg bilder i berget for opptil 6500 år siden og fortsatt trer deres unike bergkunst klart frem for den moderne betrakteren.

Steinalderkunst
Det er usikkert hvor lenge lokalbefolkningen har visst om helleristningene på haugen, men for antikvarene ble forekomsten kjent omkring 1895 og innledningsvis undersøkt av K. Lossius to år etter. Trolig ble også disse ristningene først oppdaget på samme måte som de aller fleste i Nord-Trøndelag og andre landsdeler, nemlig nokså tilfeldig. Samtidig er det verdt å notere seg at den første bergkunstlokaliteten i det nordenfjelske Norge som ble erkjent som fornminne befinner seg et lite stykke oppover dalføret og på nordsiden av elva, nærmere bestemt på Ydstines (Nessiaunet). Landets første arkeologiprofessor, Oluf Rygh, undersøkte disse så tidlig som rundt 1860. Utover i 1870- og 80-årene ble det også påvist flere helleristningsfelt på Skatval-halvøya, for eksempel på garder som Arnstad og Røkke (Rykkja). Dette førte naturligvis til at stadig flere ble mer oppmerksomme på hva som kunne befinne seg på berga omkring.  Og siden har det år om annet kommet inn meldinger om helt nye funnsteder eller felt knyttet til tidligere kjente ”klynger”. Ristningene på Hell hører altså til det eldste sjiktet av funn i dette dalføret og representerer på samme tid ei grein av den eldste bergkunsttradisjonen i Trondheimsfjorden. 

Bortsett fra at skogen sikkert ikke stod like tett da som nå, var nok synet som møtte Lossius ikke så ulikt det vi møter i dag når vi har fulgt stien til endes. Etter å ha spasert et stykke gjennom den mørke blandingsskogen, befinner vi oss plutselig i en lysning med en gradvis vertikal bergvegg vendt mot sørøst, kronet med krokfuru og delvis mosekledd. På avstand kan vi se konturene av minst ett stort hjortedyr, godt hjulpet av de slitte malingsrestene som på sin side vitner om at arkeologer før oss har villet fremheve motivene gjennom fargebruk. Jo nærmere vi kommer, desto mer åpenbares av bergkunsten. Og det er nettopp de to store og nokså naturtro hjortedyrene på det loddrette fjellet som virkelig fanger blikket hos den besøkende. Til tross for en og annen skade i bergoverflata er det lett å fastslå at dyrene skal forestille rein. Artskjennetegn som geviret og ragget under halsen levner ingen tvil. Dyra står tett sammen, - den ene litt ovenfor den andre, - med mulene vendt mot fjorden. Rett bak den øverste reinen, kan vi se et særegent og vakkert geometrisk mønster, mer som et ”band”. Og foran denne store komposisjonen ligger det små avsatser med ytterligere 11 dyrefigurer samt en god del enkeltstående, noen ganger kryssende, linjer, - såkalt ”linjekrot”. Dyrefremstillingene måler knapt 50 cm. og er mer skjematiske enn de to store artsfrendene.  

Sjelden fremstillingsteknikk
Den viktigste årsaken til at helleristningene på Steinsmohaugen utgjør et av landets mest kjente lokaliteter, - iallfall blant bergkunstentusiaster, - er den enestående teknikken som ble valgt for å lage disse bildene. Jegerfolkets ristninger i Midt-Norge ble oftest knust frem i bergoverflata ved hjelp av en slags hammerstein, men på Hell har helleristerne brukt kvasse steinredskap (av flint eller kvartsitt?) for å skjære inn figurene i den bløte sandsteinen, - et fenomen som tidlig tiltrakk seg forskernes oppmerksomhet. Samtidig kan de dype rissene på de største figurene tyde på gjentatte handlinger over lengre tid. Feltet på Hell er på flere måter unikt, men det ville vært feil å påstå ristningsteknikken er det. På et bergkunstfelt i Gärde, Krokom kommune i Jämtlands län, Sverige, finnes flere naturalistiske elgfigurer i tilnærmet full størrelse som er laget på samme vis. Også i Nord-Trøndelag befinner det seg flere skårne ristninger, men disse er betydelig yngre enn reindsdyra på Steinmohaugen og dreier seg om heste- og fotsålefigurer fra yngre bronsealder og eldre jernalder. Men hvordan kan vi i det hele tatt vite noe om alderen på bergkunsten på Hell?

Lokalisering og datering
Å datere bergkunst kan være både vanskelig og komplisert. Men siden en stor del av den kjente bergkunsten ligger i kystnære strøk lar det seg gjøre å dra nytte av resultatene av geologisk forskning på forholdet mellom land og hav i Trondheimsfjorden. Arkeolog Kalle Sognnes ved NTNU Vitenskapsmuseet har gjennom mange år forsket på bergkunsten i dette store området og forsøkt å utvikle dateringsmetoder for både veide- og jordbruksristninger. Ved hjelp av en landhevingskurve som opprinnelig ble utarbeidet med sikte på Verdalen, har han pekt på faktorer som gir et overbevisende dateringsforslag med grunnlag i geologi og kulturhistoriske forhold. I dag ligger helleristningsfeltet på Steinmohaugen ca. 43-45 m.o.h., men hvis vi med Sognnes antar at stedet lå like ved sjøen den gang ristningene ble skåret inn, viser kurven at dette først kan ha hendt i tiden mellom 4500 og 4000 f.Kr., m.a.o. rundt overgangen mellom eldre og yngre steinalder. De kan i teorien altså være yngre, men for forhistoriens helleristere spilte nok plasseringen av bergkunsten en vesentlig rolle, hvilket skulle tilsi at også Steinmohaugen har hatt visse kvaliteter de var på utkikk etter. For 6000 år siden var da også denne haugen en karakteristisk holme i fjorden som var skilt fra fastlandet og Gjevingåsen i sør med et ca. 200 m. bredt sund. Dette gir en ganske annerledes og mer krevende situasjon enn den som møter oss i dag. For å få tilgang til helleristningene måtte en ta seg ut, evt. inn, til holmen ved hjelp av datidens skinnbåter. Jegerfolket som skapte denne kunsten var ikke bofast, men flyttet mellom sesongboplasser og mindre baser for jakt og fangst. I deres verden fantes det nok òg faste steder for stevner og spesielle religiøse handlinger. Kan holmen som Steinmohaugen i en fjern fortid utgjorde ha utmerket seg som et avsondret sted innhyllet i seremoniell mystikk for menneskegruppene som holdt til i dette maritime landskapet? 

Ikke for alle og enhver
For omkring 6000 år siden ville altså ikke tilgjengeligheten vært like grei som nå. Ingen hyggelig promenad frem til ei glenne i skogen med fantasieggende bilder i berget. Dette har fått forskere som Sognnes til å trekke frem plassens forhistoriske eksklusivitet. Med sjøkanten i umiddelbar nærhet til et bratt og glatt berg ville ikke dette ha vært et egnet sted for mennesker å samle seg. På veg opp til ristningene, krysser vi i dag det som fremstår som ei egnet boplassflate et steinkast nordøst for feltet. Hvorvidt det kan ligge verdifulle spor etter steinalderaktiviteten på holmen i bakken her eller om opphold kun var knyttet til selve ristningene vil inntil videre forbli ei arkeologisk gåte som pirrer oss som gjester haugen fra tid til annen. På begynnelsen av 1980-tallet ble det oppdaget en ny bergkunstlokalitet på Tønsåsen, Lånke, bare noen få kilometer øst for Steinmohaugen. Dette viste seg fort å være den andre av Stjørdals to kjente veideristningslokaliteter. Tønsåsen er en halvmåneformet rygg hvor fem bergkunstfelt ligger samlet nær foten av berget i midten av den konkave vestsiden. Landhevingskurven (Lånke I og II) viser at åsen har hatt en tilsvarende situasjon som Steinmohaugen bare et årtusen senere. Både teknikk og figurtilfang er forskjellig (fugl, fisk, bever, kval, elg etc.), men heller ikke ved Tønsåsen har det kunnet oppholde seg mange mennesker om gangen. Det er derfor naturlig å tenke seg at dette var holmer som hovedsakelig var forbeholdt stammens rituelle spesialister som ristet bildene av folkets egne ”følgedyr” på vegne av sin stamme og som stod for livets mange seremonier. Kan reinsdyra ha blitt skåret opp i berget gang på gang som ledd i et sentralt rituale som foregikk bare på Steinmohaugen? Og kan reinen ha vært selve symbolet for en spesifikk stamme i denne delen av Trøndelag som vi aldri vil kunne vite navnet på?

Andre tider
Disse og mange andre aktuelle spørsmål roter rundt i våre hoder når vi oppsøker et enestående sted som Steinmohaugen på Hell. Haugen med helleristingene blir som et fremmed land i et kjent landskap, og kanskje kjenner vi på en viss ydmykhet når vi stiller vårt eget liv og vår egen tid opp mot alle de årtusener som har gått siden disse på samme tid konkrete og abstrakte bildene stod skarpe og tydelige frem i fjellet mens bølgene skvulpet i svaberga like ved. Så ufattelig fjernt i tid, men likevel så menneskelig et kulturuttrykk. 

Helleristningene på Hell er tilrettelagt for alle som kan bevege seg til fots i lett, variert skogsterreng. Steinmohaugen er uinntakelig fra nord og vest på grunn av stupbratte heng. Eneste inngang til denne naturformasjonen er derfor gjennom boligfeltet som ligger rett sør for haugen. Etter en del utfordringer med mye uheldig villparkering på privat eiendom i nærheten av stien inn til ristningene, rådes publikum nå til å benytte parkeringsplassen ved jernbanestasjonen på Hell som befinner seg sørvest for haugen. Fra stasjonen gjelder det bare å følge skiltet gangveg opp bakken til severdighetsskiltet med påskriften ”Helleristninger” som angir hvor etappen inn i det grønne begynner. Her starter også reisen inn i det ukjente. 

CreatorKjell Brevik (Search Europeana for this person)
CountryNorway
LanguageNO
CollectionBergkunstmuseet - Det magiske berget
Rightshttp://rightsstatements.org/vocab/InC/1.0/
Location
Repository Pagehttps://www.europeana.eu/item/2022611/H_DF_DF_4091...
Web Pagehttp://digitaltmuseum.no/011085440555...
Subject TermsReligion
ProviderArts Council Norway